Introduksjon til vannbehandling

Vannbehandling refererer til de fysiske og kjemiske tiltakene som er tatt for å få vannkvaliteten til å oppfylle visse bruksstandarder. Minimumsstandarden for drikkevann er fastsatt av miljøvernavdelingen. Industrielt vann har sine egne krav. Fysiske egenskaper som temperatur, farge, gjennomsiktighet, lukt og smak av vann er de grunnleggende kriteriene for å bedømme kvaliteten på vannet. Vannets kjemiske egenskaper, som pH, konsentrasjon av oppløste faste stoffer og oksygeninnhold, er også viktige kriterier for å bedømme vannkvaliteten. For eksempel er konsentrasjonen av fullt oppløste faste stoffer i det naturlige vannet i enkelte gressletter så høy som 1000 mg/L, mens Canada fastsetter at konsentrasjonen av fullt oppløste faste stoffer i drikkevann ikke skal overstige 500 mg/L, og mange industrivann krever også at konsentrasjonen ikke overstiger 200 mg/L. Denne typen vann, selv om dets fysiske egenskaper oppfyller kravene, kan ikke brukes tilfeldig. I tillegg er også innholdet av radioaktive grunnstoffer fra naturen, atomulykker og kjernekraftverk etc. en viktig egenskap som må overvåkes.